Bestefar var en streng mann

 

544344344

Med flosshatt og frakk på armen, Gunnar Knudsens statue har stått på Hauen langs hovedveien på østsiden mellom Skien og Porsgrunn i rundt 70 år. Han virker morsk og utilnærmelig høyt oppe på sokkelen. Var han det?

En generasjonen som snart er borte, har opplevd mannen in natura. Kunstneren har tatt ham på kornet, han var slik, sier eldre mennesker på Borgestad. De opplevde ham spaserende rundt på den store Borgestad-eiendommen på sin daglige tur. Småguttene tok til lua og jentene neide til Statsministeren, for det het han helt til sin død, 8 år etter at han gikk ut av regjeringskon¬tor-ene. Han hadde respekt hos ungene, Gunnar Knudsen.

Med  sitt utseende og sin staslige klesdrakt, sammen med at han var herren til Borgestad, avtvang  ærbødighet. De fleste på det lille bostedet hadde også takknemlighetsgjeld til Knudsen. Samfunnsinstitusjoner som kirke og skole hadde han skjenket. Vannverk likeså.
Jobb fikk folk, enten på gården, i fabrikken eller ombord i rederiets skip. Selv i trange tider var jobben hos «knussane» sikker. Her sparket man ingen om konjunkturene gikk i mot, og salget sviktet en stund. Men det skulle arbeides, unnaluring og slurv, tålte den strenge herren ikke. Og knep det med kontanter og alle muligheter var prøvd, så var det ikke sjelden at hjelpen lå hos Gunnar Knudsen. Han kunne trå til i nødens stund, folk skulle ikke sulte, og de skulle ha et verdig liv i skikkelige boliger.  

Men hvordan var det å ha denne suverene eneren til bestefar. Brødrene Knut A. og Christen Knudsen var smågutter i 1921, da hadde statsminister Knudsen gått av. Han var blitt nesten 73 år. De tre sønnene hadde overtatt næringsvirksomheten og driften på den store gården skjedde med gartner, røkter og bestyrer – i eplehage, i fjøs og på jordene. Skulle han nå nyte sitt otium og kose seg med familien og barnebarna?
De to brødrene ble intervjuet i 1998 på 150-årsdagen for Gunnar Knudsens fødsel. Nå er de døde begge to, men gjennom dette intervjuet har de etterlatt seg et interessant bilde av den strenge, myndige og kanskje noe "kalde" bestefar.

- Vi bodde bare noen hundre meter nord for gården, forteller Christen, og som alle andre på Borgestad så så vi ham på dagens tur, men han leide aldri på oss unger. Så noen tur med bestefar ble det ikke. Hjemme i stuene på Borgestad ble familien samlet hver jul. Det var svært høytidelig i spisesalen, husker jeg, med den gamle herre for bordenden.
- Vi ungene måtte sitte rett og pent under måltidet. Ble lyden for høy fra ungeflokken på den ene bordenden, så kremtet det advarende fra den andre. Han forlangte vi skulle oppføre oss som voksne. Som oftest varte og rakk middagene. Vi vred oss på stolene. Her var det ikke tillatt å gå fra bordet for å leke med presangene, de voksne skulle spiste ferdig før noen reiste seg. Likevel, dette har ikke skapt vonde minner, det var bare slik på den tiden, sier Christen Knudsen og smiler med tanken på de lange julemiddagene.
 
- Hver jul sørget Gunnar Knudsen for at det gikk inn kr. 100 på hver av barnebarnas bankbøker. Det var julepresangen, ikke noe småbeløp i de tider. Med når du er barn, så ser du jo ikke sånn på saken. Bankboka er en temmelig død gjenstand. Likevel måtte vi høytidelig gå fram til bordenden, ta statsministeren i hånden og takke for julegaven. Egentlig hadde vi vel ikke noe forhold til denne presangen i det hele tatt, på den tiden, så takken ble en plikthandling.
 
- Konvolutten under juletreet med et visittkort med Statsminister Gunnar Knudsen påtrykt i fineste ståltrykk og med håndskrevet melding om de innsatte kr. 100 i banken, var kjedelige greier. Nei noen stor barnepsykolog var han ikke, sier Knut A. og Christen om sin berømte bestefar.
- Mange år i ettertid, så er det nærmest utrolig å tenke tilbake på disse møtene med bestefar. Han ble aldri en ordentlig bestefar for oss, sier brødrene, til det var han for aktiv og opptatt med sitt, hele livet. Men han var ikke selvopptatt. Vi ble bare oppfattet som voksne, av ham. Det ble en streng oppdragelse, barnelek og moro var ikke Gunnar Knudsens store interessefelt. Men raus med penger var han, når det gjaldt julepresangen vår.