Birkeland og Eyde i middag hos Gunnar Knudsen

Ikke på Borgestad, men i Kristiania, melder Varden...


Toppen Bechs programmer er herskapelige, men ikke vitenskapelige. Det må være henne tilgitt at hun med et anstrøk av selvfølgelighet fastslår at Birkeland og Eyde første gang møttes på Borgestad – til middag hos statsråd Gunnar Knudsen. Det kunne nok ha vært slik, men for lite taler for – og for mye taler imot.

 

Fredag 13. februar 1903 fremstår som mytisk og udødeliggjort – av Sam Eyde kalt ”den norske kvelstoffindustris fødselsdag.” Tar vi ham på ordet, så handler det om store ting; kimen til Norsk

3444433332

Hydro – og til dagens Yara, verdens største gjødselselskap. Middagen tillegges også betydning i forhold til heder, ære og en Nobel-pris, som Eyde ønsket, Birkeland hadde fortjent - men ingen av dem fikk.

Intet svar på kistebunnen
 På Borgestad gård ligger gjestebøkene på bordet – helt tilbake til 1918. Det har vært antatt at de eldre bøkene finnes i en gammel, låst kiste i kjelleren. Men nøklene er gått tapt. Onsdag 17. mars 2010 gjorde en lokal låssmed de nødvendige grep og åpnet kobberkisten - men ingen gjestebøker ble funnet...

Dermed ser det ut til at faghistorikerne slipper å miste ansikt. Selv om middagsselskapet jevnt over har manglet en sikker stedlig forankring, har historikerne stort sett pekt på Kristiania, ikke Borgestad. Og det aller klareste tegn på at vi skal til en leilighet i Kristiania, er faktisk Gunnar Knudsens uttalelser til Varden – 18. februar 1913. Den dagen brakte Varden et intervju med statsministeren, som da arbeidet med regjeringens erklæring til Stortinget, men innleder samtalen med å kommentere at det var ti år siden Birkeland og Eyde første gang møttes. Han uttaler: ”Det er en misforstaaelse at hin middag holdtes paa Borgestad. Det var i min daværende bolig i Ullevoldsveien herinde.”

Ingen bør overraskes over at temaet ble kommentert i pressen, for på det tidspunktet var man allerede kommet langt med å fordele både heder og ære. Sam Eyde, Hydros første generaldirektør, ble tidlig opptatt av å stå som jevnbyrdig med Kristian Birkeland – til og med i utviklingen av lysbueovnen som bærer deres navn. Som Eydes biograf, Ole Kr. Grimnes, påpeker: ”Mer enn halvparten av æren for fødselen kunne ikke Eyde stile mot, men så mye ville han også ha”.

En dårlig start
 Eydes utgangspunkt var mindre godt. Den første patensøknaden, som ble innlevert bare en uke etter middagsselskapet, var underskrevet av Birkeland alene. Den var vel også utarbeidet av Birkeland. Bedre var det ikke at Eyde omtrent samtidig i et brev til Birkeland viste til ”den av Dem fundne fremgangsmåte til ved Hjælp af flade Funker at fremstille Nitroforbindelser”.

Hvor sterkt Eyde angret dette, aner vi når han 36 år seinere i sin selvbiografi utelater ordene ”den av Dem fundne Fremgangsmåte.” Selv om ovnene som ble installert på Notodden og Rjukan skulle hete ”Birkeland-Eyde-ovner,” lot ubalansen seg aldri helt korrigere, og for en forfengelig gründer forble dette, mildt sagt, et sårt punkt.

Eyde dyrket dagen
 Et av Eydes grep for å tydeliggjøre sin jevnbyrdige delaktighet var å dyrke 13. februar. På den datoen sendte han hvert år en solid blomsterkvast til borddamen, frk. Lulli Knudsen. Og det slutter ikke der. Ti år seinere – den 13.2. 1913 - giftet han seg med Elly Simonsen.

Umiddelbart ligger det nærmest for tanken at middagen i 1903 ble holdt i Knudsens leilighet i hovedstaden. Vanligvis er det da også dét vi har fått høre, men det gir grunn til undring at ulike kilder nevner ulike adresser; både Ullevålsveien, Parkveien og President Harbitzgate. Eyde selv er til liten hjelp, for i sine memoarer (1939) skriver han bare: ”Det var den 13. februar 1903 i en middag hos statsminister Gunnar Knudsen.” Han ga aldri middagen en adresse, men derimot en statsministers sosiale prominens.

Gunnar Knudsen var ikke statsminister i 1903, og dette er ikke den eneste faktiske feil Eyde begår. Men Eyde forteller i det minste om Knudsens datter. Skulle ikke dét peke mot Borgestad? Ja – og nei. For Lulli Knudsen skal i mang en sammenheng ha tatt sin mors rolle, og fulgte visstnok ganske ofte sin far på hans reiser. Mer interssant er det – unektelig - at i familien på Borgestad gård har man alltid hatt en erindring om at ”tante Lulli sa det var her middagen fant sted”. Og hun ble både gammel og var klar i hodet. Men hun kan jo likevel erindre feil!

At Borgestad er stedet, strider heller ikke imot Gunnar Knudsens arbeids- og reisevaner. Selv når han var statsråd, hadde Gunnar Knudsen mange hjemlige gjøremål. Han brukte å avslutte uken i Kristiania tidlig på fredag og sette seg på toget. (Vestfoldbanen var ferdig i 1881 og ble allerede året etter forlenget til Skien).

Kanskje må vi tenke at fredag 13. februar 1903 kan ha vært en anledning for å gjøre et unntak. Kanskje har gjøremål i hovedstaden gitt en naturlig grunn til et middagsselskap der fredag kveld? Omvendt burde en noe lettere ha kunnet finne en særskilt grunn til å trekke en rekke gjester den nokså lange veien fra hovedstaden til Borgestad...

De møttes ved bordet
 Også enkelte andre forhold taler imot Borgestad. Den 2. desember 1935 intervjuet Aftenposten havnedirektør Alf Scott-Hansen (delvis gjengitt i Eydes biografi). Også her heter det bare at Eyde traff Birkeland ”under en middag hos Gunnar Knudsen”. De påfølgende setningene er imidlertid interessante: ”Birkeland hadde min kone til bords. Hun har fortalt mig at Birkeland interessert pekte på Eyde og spurte hvem den herre var. Siden blev Eyde presentert”.

Hvor mange var egentlig invitert? Og kan det tenkes at herr og fru Scott-Hansen hadde reist den lange veien til Borgestad? Påfallende er det også at Eyde og Birkeland ikke ser ut til å ha utvekslet noen ord før de sitter ved middagsbordet. En togreise med mange gjester burde vel ha vært en ’gruppe-reise’? Eyde og Birkeland snakker altså ikke sammen før de har satt seg til bords - ikke på toget, ikke i vognen opp til boligen... Dette beviser intet, men svekker Borgestad-alternativet – selv om et dekket langbord på Borgestad kan ta inntil 36 gjester.

Vi kan for øvrig anta at dess flere gjester, dess større grunn til å legge bort tanken på at kveldens vert har hatt en baktanke, et overlagt ønske om at Eyde og Birkeland skulle ”finne hverandre”. Eydes ord i selvbiografien; ”en forunderlig skjebnens tilskikkelse” peker jo også i retning av et slumpetreff.

For ordens skyld; Gunnar Knudsen var vel kjent med Birkeland og hadde aksjer i selskapet ”Birkelands skydevaaben”. Som Eyde, var også Knudsen opprinnelig skipsredersønn fra Arendal. Forholdene var neppe større enn at han må ha visst mye om Eyde. Gjennom livet fikk de to mye med hverandre å gjøre. Allerede den dagen Hydro ble grunnlagt, 2. desember 1905, ble Gunnar Knudsen skrevet inn i protokollen – som selskapets ’tilsynsmann’.

I rekken av viktige kontaktpunkter er både forhandlinger om vilkår i konsesjonslovene og Borgestad fabrikkers leveranse av chamottestein til å fôre Birkeland-Eydeovnen med. Likevel; vi finner ingen åpenbare holdepunkter for at middagsselskapet 13. februar 1903 hadde en hensikt som står i forhold til de industrielle resultater som skulle følge.

Trond Aasland

1
 Knudsen & Eyde: Gunnar Knudsen (t.v.) og Sam Eyde hadde mye med hverandre å gjøre. Knudsen var til og med vertskap for det første møtet mellom Eyde og professor Kr. Birkeland. (Foto: Hydro).

2
 Til bords hos statsråden: Var det slik de møttes? Tegneren Harald Nygård har sett for seg middagsselskapet 13. februar 1903 på denne måten. (Gjengitt med tillatelse fra tegneren).

3.
”I skuddlinjen”: Lulli Knudsen var 22 år da hun satt mellom professor Kr. Birkeland og Sam Eyde i middagsselskapet hos daværande statsråd Gunnar Knudsen fredag 13. februar 1903. Hvert år seinere fikk hun blomster fra Eyde på denne dagen, til minne om "den norske kvelstoffindustriens fødselsdag".

2. artikkel:

Birkeland og Eyde i middag hos Gunnar Knudsen
 Et møte med historisk slagside

Hva var det egentlig som ble sagt i middagsselskapet hos Gunnar Knudsen? Er det mulig i dag – 107 år etter – å si noe definitivt om rett og galt?

Eyde sier mye om middagen i sin selvbiografi. Lucy Jago, som har skrevet biografi om Birkeland, er ikke den eneste som gir en noe annerledes framstilling. Hos henne er det faktisk mest Birkeland som fører ordet og har innsikt i at alle forsøk på å framstille nitrogengjødsel industrielt, så langt har slått feil.

Vardens intervju med statsminister Gunnar Knudsen 18.2. 1913 peker også mot at Birkeland fører ordet: ”Birkeland kom da til at fortelle Eyde om sine iakttagelser under arbeidet med den elektriske kanon av elektricitetens evne til at utskille luftens kvælstof”.

Eydes omtale av samtalen under middagen er underlig, ettersom han, med henvisning til ’skjebnens tilskikkelse,’ skriver at professor Birkeland skulle ”gi mig det grunnlag jeg søkte for å løse det verdensproblem som stod på dagsordenen, og dermed skape den norske kvælstoffindustri.” Intet mindre!

I ”Mitt liv og mitt livsverk” forklarer Eyde at de ved bordet ble sittende ”på hver vår side av statsministerens datter, frk. Lulli Knudsen.” Dernest gir han seg i kast med forløpet av samtalen med Birkeland og kommer raskt fram til at han ut fra sine studier av kvelstofforsøkene ønsker seg ”det største lyn som kunde skaffes ned på jorden.” Ifølge Eydes selvbiografi svarer Birkeland; ”Det kan jeg skaffe Dem!”

Eyde bruker her kun fire linjer for å koble sammen tre vesentlige momenter; kvelstoff – en stor elektrisk utladning – og at professor Birkeland sitter med svaret på oppgaven. Dermed blir Eydes fortsettelse mindre overbevisende: Han nevner at Birkeland forteller om en kortslutning som inntraff under en demonstrasjon av en elektrisk kanon. Det skal ha skjedd i Universitetets festsal den 6. februar – en uke tidligere. Ved kortslutningen ble gnisten trukket ut av sterke elektromagneter i en flamme. Og så fortsetter Eyde å fremstille saken som om det er han – ikke Birkeland – som får den store ideen; ”denne flamme kunde jeg muligens bruke til løsning av det problem som lenge hadde beskjeftiget mig....”.

Litt lenger ut i teksten fremgår at de to herrene avtalte å møtes ”allerede neste dag”. Det tør ha vært i Kristiania! Ingen kilder forteller om en felles hjemreise....

En passende historiefortelling
 Jeg har tillatt meg å påpeke at Eyde ikke er en helt troverdig kilde. La oss huske at han var kreftsyk og nedbrutt da han arbeidet med manuskriptet. En annen unøyaktighet er tidfestingen av demonstrasjonen av Birkelands kanon i Universitetets gamle festsal. Kanonen kortsluttet, det hørtes et voldsomt smell og oppsto en kraftig lysbue.

Eyde skriver at datoen var 6. februar 1903 – mao. en uke før middagsselskapet. Denne datoen har siden – meget seiglivet - levd videre i mange publikasjoner, blant annet i det store verket om Hydro fra 1955 – for der nøyde man seg med å sitere Eydes selvbiografi (1939). Men Morgenbladet og Aftenposten brakte referater fra arrangementet den 7. mars 1903. Dette ble påpekt av lokalhistorikeren Ragnar Moen på Notodden for snart 20 år siden. 6. februar 1903 er siden blitt til 6. mars både i professor Grimnes’ Eyde-biografi (2003) og i Ketil Gjølme Andersens bøker om Hydro (1997 og 2005).

Er da dette viktig? Ja – fordi det river bort grunnen under Eydes fremstilling; at lysbuen var et ukegammelt, tilfeldig fenomen i professor Birkelands forskerliv.

Virkeligheten er ganske annerledes. Gjølme Andersen skriver eksempelvis (”Flaggskip i fremmed eie,” 2005): ”I seg selv behøver ikke denne feildateringen å bety så mye. Professoren hadde opplevd liknende uhell tidligere og var allerede fortrolig med flammeskiven som Eyde viste så stor interesse for.”

Gjølme Andersen er også til hjelp med å sette hendelsene inn i sin rette teknisk-historiske sammenheng. Han påpeker at Birkeland nok ikke hadde koblet sin flammeskive til framstilling av nitratgjødsel. ”Eyde gjorde det,” skriver han. Det er fristende å si seg uenig og snarere hevde at det er nettopp møtet mellom de to som skaper koblingen!

Dernest spør han om Eydes medvirkning gjør ham til oppfinner. Han viser til at det var allment kjent at det var mulig å fiksere nitrogeninnholdet i luft ved hjelp av lysbuer og nevner bl.a. en vitenskapelig artikkel fra januar 1903. Helt siden slutten av 1700-tallet hadde det vært kjent at elektriske utladninger i luften førte til dannelse av nitrogenoksider. Selvsagt har Gjølme Andersen også rett når han nevner at ”på slutten av 1800-tallet var framstilling av salpeter ved hjelp av elektriske lysbuer viet stor oppmerksomhet av europeiske vitenskapsmenn.”

Jevnbyrdige – men én oppfinner
 Det skulle gå halvannet år etter middagen hos Gunnar Knudsen før Eyde tok spørsmålet om sin rolle opp i full bredde med Birkeland. I et brev gjorde han det klart at han ikke ville finne seg i ”... at De alene og ingen anden derved kommer at høste de frugter som jeg finder at jeg har en berettigelse til at dele med Dem.”

Gjølme Andersens konklusjon er klar: Lysbueprosessen var Birkelands oppfinnelse. Det var han som satt med den kunnskapen som gjorde det mulig å patentere prosessen. Deretter peker han på den lange og vanskelige vei fra oppfinnelse til en industrielt og økonomisk gjennomførbar prosess. ”I de neste årene skulle Eydes innsats bli minst like viktig som Birkelands.”

Også dette er det gode grunner til å si seg enig i. I boken ”Livskraft. På norsk” (2005) skriver Ole Johan Sagafos treffsikkert at Eyde ikke var nærværende i forsøkene. Han var derimot ”allestedsværende”. Den som oppsøker Eydes arkiv i Nasjonalbiblioteket, vil finne bekreftelse. I tillegg til å være gründer og organisator av format, bidro Eyde faktisk også med flere innspill i utviklingen av selve lysbueprosessen. Han foretok selv en lengre studiereise i Europa og sendte også noen av sine ingeniører ut på en slik reise. Kopi av brevene til Birkeland ligger i arkivet. Ikke minst holder Eyde fast ved at det er nødvendig med stor strømstyrke og størst mulig kontaktoverflate mellom den elektriske utladning og den omgivende luft.

Eyde viser i den sammenheng (biografien 1939) til at amerikanerne Bradley og Lovejoy med sin metode oppnådde et resultat som ikke var dårlig, men deres apparat var ”så kostbart i anlegg og vedlikehold, så fullt av feilkilder og av så stort volum i forhold til den anvendte kraft, at metoden allikevel ikke førte frem.” I 1904 måtte de gi opp.

Historiske dimensjoner
 Arbeidet som sprang ut av Birkelands lysbuepatent – fra de første forsøk ved Universitetet i Kristiania, via forsøksanlegg på Ankerløkken og Vassmoen til den internasjonale ekspertkommisjonen gir det hele en betinget, men avklarende anbefaling etter å ha besøkt Notodden sommeren 1905 - er intet mindre enn svært imponerende. Birkeland har mye av æren for dette og for seinere forbedring av teknologien.

Tatt i betraktning at dette var i den elektrokjemiske industriens barndom, så skulle de, nøkternt vurdert, ikke ha lyktes. Ingenting var ’standard’ eller ’hyllevare’. Svært mye måtte utvikles, steg for steg fram til industriell skala. Storheten i det de utrettet, bekreftes til fulle gjennom den oppsikt anleggene på Notodden umiddelbart vakte og gjennom de mange ganger større utbyggingene som siden fulgte i Vestfjorddalen.

Dette er både industrihistorie og nasjonsbyggende historie – til evig inspirasjon.

Trond Aasland

1
 Oppfinneren: Kristian Birkeland var mest av alt opptatt av astrofysikk. Arbeidet han la ned for å etablere den norske kvelstoffindustrien, ga han midler til å arbeide videre både med nordlys og zodiak-lys. Her er han trolig på vei til Egypt. (Foto: Hydro).

2
 Spisesalen: Borgestad gård kunne ha vært stedet for det første møtet mellom Eyde og Birkeland, men etter det vi nå vet, er det nok mer sannsynlig at middagen var i Kristiania. (Foto: Erik Borgestad).

3
 Gull av luft: ”Å forvandle luft til gull var enhver forretningsmanns drøm.” Sam Eyde ville være likestilt med Kr. Birkeland – også som oppfinner. Derfor la han så mye i deres aller første møte. (Foto: Hydro).