JORDBÆR

 

211 Jordbrfelt


Vi begynte med jordbær i 2001. I dag har vi ca. 20 dekar med sortene korona og senga sengana. Korona er hovedsorten. Den passer godt til vårt jordsmonn og gir en nydelig smak.

Korona er meget gode som ferske dessertbær, men egner seg også godt til rørt syltetøy.

Senga sengana egner godt som rørt og kokt syltetøy.

Sesongen starter ofte rundt St. Hans og varer i 3-4 uker.

Vi selger ferdigplukkede bær i kasser. Norge har trolig verdens beste jordbær! Det forholdsvis kalde klimaet gir en perfekt aroma. Sesongen er kort, så man må virkelig nyte denne tida.

OBS - IKKE SELVPLUKK.

 

JORDBÆRHISTORIE

av Ruth Gullbekk Bolstad, 2006

Jordbær er fra de eldste tider regnet som kongen blant bærene.

Fra Torfinn Skards bok Hagebruk og gartneri i Norge refereres:
”Sist på 1800-tallet økte salgsdyrkingen av bær i og omkring byene. Særlig fikk en fra denne tiden de første stor-dyrkerne av jordbær og bringebær, tittelen ”jordbærkonge” var en følge av dette. Det var ofte gårdbrukere med eiendom noenlunde nær omsetningsstedene, og de la ut til dels store areal til bærkulturer. Etter som transportmidlene ble bedre, åpnet det seg muligheter for å frakte jordbær og bringebær temmelig lange veier.”

”Den første norske konservesfabrikken ble satt i gang i Drammen i 1841 av C. A. Thorne. I Thornes prislister fra 1857 nevnes jordbær (på flasker).”  (T. S.)

I Gjerpens Bygds Historie, bind 2 kan vi lese:
”I en registrering av areal og antall bærbusker i Gjerpen i 1927, for øvrig den første, ble bringebær og jordbær dyrket på hhv. 26 og 36 da. Verken jordbær eller bringebær var nye i bygda - når det gjelder jordbær hadde de sin plass i prestegårdens hage allerede i 1830-årene, da Rode drev sitt mønsterbruk her.

jordbaer2

Men banebryteren for jordbærdyrking i større målestokk for salg var Lars Nygaard, også kalt ”jordbærkongen”. På sin eiendom Haugene under Øvrum, der det bare var dyrket et lite stykke poteter da han kjøpte den, bygget han hus og brøt opp 20 mål jord.

I begynnelsen av 1900-årene begynte han med halvhundre jordbærplanter fra Aamots planteskole, og de kunne bære over en liter hver i de lune, solrike hellingene. Hovedsorten var Abundance, dessuten dyrket han Seierherre og flere andre. Det meste ble solgt til Skien, dessuten noe til Porsgrunn og til kjøpmennene på Notodden. Prisen varierte mellom 25 øre til 1 krone literen. Til transporten benyttet Nygaard vogner spesielt innrettet for jordbærkurver.”
Aamots planteskole i Eidanger ble drevet av Mikael Aamodt som også drev privat gartner og hagebruksskole på sin eiendom 1902 – 1916.

I 1884 fikk Akershus sin første amtsgartner, svenske Martin Petterson. Han agiterte for jordbærdyrking andre steder enn i herskapshagene. Hans innsats førte til resultater først og fremst i Asker og på Nesodden. I 1880-årene var for øvrig prisen på jordbær 50 øre for kiloen, en kongelig pris den gang.
I Danmark ble det opprettet gaartnereksamen i 1811 og en eksamen for kunstgartnere. Fra 1851 ble disse slått sammen til en eksamen. Eksamenen omfattet en rekke ”uundværlige” fag og en del ”mindre nødvendige fag”.  Blant de siste var nevnt stell av jordbær.

Volden i Asker fikk tilnavnet Gosen på 1800-tallet. Herfra var det god båtforbindelse til Oslo, såkalte bringebærbåter. Men det var nok også jordbær med i lasten. En grei transport av bær til hovedstaden. Om bord på båten gikk praten livlig om dyrking og priser. På brygga ventet vognmenn som fraktet bærene videre, mens de produsentene som ikke hadde så store kvanta, bar sine kurver selv. Disse båtene gikk helt fram til 1950 tallet, og jordbær ble nok transportert fram til 1940.

Brødrene Bernt og Wilhelm Holtsmark drev privat landbruksskole på Sem i Asker fra 1887 til 1914. Her ble det undervist i hagebruk. Bernt Holtsmark var landbruksminister i Wollert Konows regjering 1910 – 1912.

Gunnar Knudsen 02

Gunnar Knudsen på Borgestad var statsminister 1908 – 1910 og fra 1913 til 1920. Da han tiltrådte i 1913, tok han også posten som landbruksminister. Han begrunnet det senere med at han ville få orden på fagundervisning for småbrukerne. Landbrukshøyskolen tilbød samarbeid og ville utvide med undervisning i fjørfe og små husdyr. Gunnar Knudsen godtok ikke dette. Han la saken om lærerskole for smånæringene fram i Stortinget allerede i 1913.
Gunnar Knudsen hadde sikret seg skolegard, nemlig Holtsmarks Sem i Asker. Bernt Holtsmark og Gunnar Knudsen spilte på samme lag. Statens Småbrukslærerskole ble satt i gang i 1914.

Min morfar, Edvard Stenseth som vokste opp på Kølabånn, ble sammen med foreldrene sjøleiende småbrukere på Stenseth i 1890-åra. Bærdyrking ble der som på andre småbruk, en viktig inntektskilde. Den var så viktig at bønder som drev melkeproduksjon og dyrket korn og poteter, og som dermed ikke fikk noen inntekt ut over melkepengene før korn og poteter var kommet i hus, misunte småbrukerne som kunne spe på økonomien gjennom juli og august.
I 1872 ble jernbanen mellom Drammen og Oslo åpnet. Oldemor kunne begynne å ta toget med sine kurver.

I årevis ble jordbærkassene og selgerne fraktet fra store deler av Askerbygda til  Asker stasjon med hest og vogn. Ofte var køen med ekvipasjer så lang at den rakk fra den gamle stasjonsbygningen på Asker til Hovdes forretning, et par hundre meter. På Vestbanestasjonen sto vognmennene i lange rekker for å frakte bærkassene til Youngstorvet. Selgerne hadde sin faste vognmann. Min mor, Olga Gullbekk, født Stenseth, begynte som jordbærselger på Youngstorvet som 10-åring i 1916. Hun følte seg trygg fordi tante Petra fra nabogården reiste sammen med henne, og hun holdt øye med jentungen. Det var nok andre også som sørget for at hun ikke tapte kampen i køene.
I årene omkring 1923-24 var det flere av bærprodusentene i Asker som skaffet seg T-Ford. Disse bilene hadde løs lasteplan som kunne skiftes ut med kalesje, så kunne en kjøre standsmessig og ha plass til barna når det var nødvendig. I 20-åra var jordbærdyrkingen i Asker på sitt høyeste. Da ble det dyrket jordbær på hele 717 dekar.

Min far, Halvor Gullbekk fra Seljord, startet gartneri og planteskole på Bergvang i Asker i 1931. Han hadde avlagt eksamen fra Statens Småbrukslærerskole på Sem i 1923 og var stipendiat på skolen i 1924 - 25 innen faget plantekultur. Etter noen år i eggsamvirket og som herredsagronom begynte han for seg sjøl. Frukt og bær var de viktigste produktene. I 30-åra ble det produsert jordbær på mer enn 30 dekar på egen og på leid jord.
I Oslo-området fikk far tilnavnet jordbærkongen. Det var ingen andre den gang som hadde så store arealer med jordbær.
En viktig produksjon var jordbærstiklinger. På utløpere fra jordbærplanter vokser det opp små jordbærplanter. Om våren ble disse stukket opp og buntet med 10 planter i hver bunt. Dette var nok et utslag av fars interesse for plantekultur og ble en viktig inntektskilde. Denne produksjonen vedvarte til omkring 1950 og plantene ble sendt i kasser med toget til mottakerne.

 

Etter at småplantene var tatt vare på, skulle jordbæråkeren hakkes. Der skulle det være rent for ugras. En måtte naturligvis bli ferdig med dette i god tid før innhøstingen. En brukte ikke noe dekke i åkeren slik som i dag, så regnvær i innhøstingstida var til stor skade. Bærene ble skitne og de hadde lett for å mugne. Den gang som nå, kunne en få sykdommer på jordbæra. Et jordbærfelt ga god avling i to år. Det tredje året ble bæra små. Derfor måtte det stadig plantes nye felt på ugrasfri jord. Jordbærdyrking var og er en arbeidsintensiv produksjon.

 

Bekken som rant i utkanten av eiendommen ble utnyttet. Det ble bygd vannings-anlegg, og store spredere ble brukt på jordbæråkrene i vekstsesongen.

Bilde 231

Bærkurver og kasser krever et eget kapittel. Oldemors kurver var hjemmelaget. Av splitta hasselkvister laget oldefar og seinere morfar kurver.  
Med kasserte kassebord som bunn ble det flettet kurver av forskjellig størrelse. Fra små, som tok noen hundre gram, til store 5-kilos kurver med hank. Seinere kom sponkurver av forskjellig slag. De minste var til en halv kilo bær.
Det ble holdt ambulerende kurs i fletting av kurver. Forfedrene  laget bærkasser med plass til flere lag, med grinder mellom lagene. De rommet 12 – 24 kilo med halv kilos sponkurver og 18 – 36 kilo med pappkurver. Kassene var malt. Hver jordbærprodusent hadde sin farge og det var malt navn og adresse på kassene, slik at de skulle komme tilbake til rette eier. Det var tungvint å bruke emballasje som skulle returneres. ”Bamse” er et navn som vekker minner hos jordbærplukkerne. Det var navnet på kurver i papp med matpapirfór. De rommet en halv kilo og ble kjøpt inn i store kartonger som rommet 500 kurver. Noen kurver var ekstra flotte med to hanker i tynn metalltråd. En kunne også i en periode få kiloskurver i papp, men de var upraktiske.

Plast har avløst papp, spon og hasselkvister i kurvene. En forlot de store, tunge kassene til fordel for enkle, lette kasser med plass til 12 kg. Produksjon av bærkasser ga også en kjærkommen inntekt. Brødrene Strand stertet kassefabrikk på Wøyen i Asker og husmødre i nærområdene fikk arbeid med å spikre kasser. Nå er det pappkasser som er det aktuelle.

Jordbærsesongen var en spesiell tid. I øvre delen av Askerbygda begynte plukkingen i begynnelsen av juli. Noe tidligere ved sjøkanten. De tidligste bærene var av sorten som vi kalte ananasbær. Det rette navnet er visstnok Deutch Evern. De var store og søte, men var ikke økonomisk drivverdige.

Torfinn Skard nevner i sin bok at Ananas ble nevnt i norsk litteratur første gang i 1790 fra Bogstad. I 1816 ble den første gang nevnt som salgsvare i Kristiansand. Fragaria som er det latinske fellesnavnet for jordbær ble første gang nevnt i norsk litteratur i 1604 i Bergen (J.D. Vischer). 27. september i 1770 ble Fragaria nevnt i et avertissement i Trondheim. (T.S.)
Av arkeologiske funn vet man at det ble plukket jord bær allerede i steinalderen.
I antikken kjente en jordbæra – Vergil, Ovid og Plinius ( rundt år 0) kalte den ”frega” eller ”fregum”. I middelalderen fantes det store flater, der de små markjordbærene (Fragaria vesca) ble dyrket.
(Frega = duft, vesca = spiselig)
Først omkring 1750 fant de jordbær med større frukter, og som seinere gjennom krysninger frembrakte de store ananasbærene.
Jordbærsorten Abundance var ikke tidligbær. I vår familie var det tradisjon at de første jordbæra ble servet som dessert på morfars fødselsdag 4. juli.
Det trengtes mange plukkere til 30 mål jordbær. Bare kvalifiserte plukkere fikk delta. Vi som vokste opp med jordbærdyrking, ble tidlig sett på som kvalifiserte. Men ungene i nabolaget hadde strengt forbud mot å vise seg i åkeren. De kunne tråkke ned bæra og karten. Med stor innsats og bra med bær kunne en rekke å plukke 70 – 75 kilo Abundance i løpet av en lang dag. Min rekord er 72 kilo.

jordbaer3

En sommer tjente jeg 13 kroner. Det ble nok til en kurvstol som mors blinde fetter hadde laget. Det var på slutten av 30-åra. Dagens jordbærsorter får større bær og har større avling enn Abundance. Sjølplukking er dagens løsning. Lønna for jordbærplukkerne har gjennom tidene variert fra 10 til 25 øre kiloen til ca. 8 kroner i dag.

Jordbærsesongen var en travel, men hyggelig tid. Da var det mange mennesker i arbeid og det var humørfylte folk. Når varmen ble for plagsom, kunne far si at vi skulle ta tre timer middagshvil, så vi kunne gå til Semsvannet og bade. Så holdt vi i stedet på lenger utover kvelden.

Omsetningen av jordbær var av og til vanskelig. I 30-årene hadde mange mennesker dårlig råd. Det var ikke alle som hadde råd til å fråtse i slike godsaker. Når hagebrukerne fra Asker og Nesodden fylte opp Youngstorvet med bær,  hendte det nok ofte at ikke alt var solgt, når torvet skulle ryddes på slaget klokka 15.00.  Like før ryddingen dukket det opp mange som håpet å få kjøpe rimelig bær, og de fikk ofte noen kurver for en ”slikk og ingenting”. Profesjonelle torvkjerringer og bærprodusenter ryddet sine plasser på få minutter. Vognmennene møtte opp og kjørte vekk tomme og ikke så tomme kasser. Noen hadde plassert sine biler i en gate i nærheten og måtte hente den, mens en fikk en naboselger til å se etter kassene.  Så ble torvet feid og spylt.

Ofte dro jordbærdyrkerne til syltetøyfabrikker eller saftpresserier med en stor del av lasset etter at salget hadde vært dårlig. Der ble det en dårlig pris om de i det hele tatt kunne bli kvitt noe. Ofte kom de hjem igjen med mye bær, og så ble det full innsats på kjøkkenet. Frysere fantes ikke før lenge etter krigen.
Prisen var tema etter en dag på torvet. Den kunne variere veldig. Salg av hele kasser gikk på Stortorvet. Prisen var aldri mye å skryte av. Detaljhandlerne var flinke til å prute. På Youngstorvet der salget gikk direkte til forbruker, kunne en få noe mer, men var tilbudet for stort i forhold til omsetningen, måtte prisene justeres. Andre dager kunne prisene ligge høyere. Og totalt ble nok resultatet bra etter den tids krav. Det var ikke mye annet som ga bedre utkomme i landbruket i 30-åra.

Nyere sorter er kommet på markedet. En sort som ble resultat av krysninger for ca. 75 år siden er Mieze Schindler. Denne sorten har bare hunnblomster og trenger en anen sort for bestøvning.  Senga Sengana ble markedsført for ca 50 år siden og fra den tid ble det krevd lisens for å omsette jordbærplanter. En dame med navnet Jennni A. M. Merrifield har samlet ordet for jordbær fra 52 språk, det viser at jordbæret er utbredt.

I sommer, 2006, dyrkes jordbær i drivhus. Humler slippes inn for å gjøre jobben med bestøvning, og det brukes kunstig lys. Omkring 7000 kurver norske jordbær vil være ute i butikkene til 17. mai. Og innen pinsehelgen skal produksjonen ha nådd 80000 kurver. Prisen for en kurv norske Korona-bær blir på 40 til 50 kroner forteller et nyhetsbyrå. De nye sortene skal være remonterende, og kan følgelig med godt stell gi avling utover hele sommeren.

Jordbær er rik på mineraler, kalsium, kalium og jern. Den har mer C-vitaminer enn appelsiner og sitroner.  I et dokument fra 1625 ”Kräuterbuch von Jacobus Theodorus  ”Tabernaemontanus” på et gammelmodig hollansk beskrives hvordan en skal kurere åndedrettsplager, lever og nyre-problemer, orm- og insektsbitt ved hjelp av jordbærplantens blad og røtter, blandet med vin eller gammelt øl og honning.

Jordbær er blitt brukt i folkemedisinen som middel mot frostknuter og nevnes i eldre lærebøker som innvendig råd mot stensmerter. Utpresset saft av markjordbær ble brukt sammen med salt på sår.

 

I opplæringen på 1800-tallet brukte hagebrukslærerne ofte sanger på rim.
Sangen om Ola Halvorsen ble nok ikke laget for opplæring, men vi kjenner den fra vår barndom.  ”Det vokser jordbær i Ola Halvorsens kløvereng.”

 

Vise for gærne jinter, skriver Alf Prøysen:

 

Oppi Lauvåsen veks det jordbær
Fine jordbær, Raue jordbær,
Hele væla er bære jordbær, finn et strå og træ dom på…

Men ett er for gamalt, det ska få stå.
Ett er for grønt, det går vi ifrå,
Men æille andre ska vi ta me hematt
Og leve lykkelig med sukker på…

Og markjordbær på strå – det vekker gode minner.

Jordbær har vært tema i litteraturen både i poesi og prosa.

 

Jordbær

Av Alf Prøysen

 

Det er tre slags jordbær.  –  Fysst er det jernbanejordbær  -  -  den som veks i jernbaneskråningen ved Domstugutunnelen. Men dit har ingen lov å gå ”ifølge jernbane-loven”.
Onga følje ingen lov. Dom pæsa og flyg etter støvete veger og ser etter jordbær, og når dem kjæm tel tunnelen og jordbærskråningen så står dom og ser.
-  Store, raue jordbær som ingen får lov å plukke.
Å, joda det er da noen som plukker jernbanejordbæra og. Banevokter’n kjæm trekkenes i uniform og rautt flagg på ei dressin flere gonger om dagen, og omkvelden går kjærringa hass ut og plukker villjordbær.
Ja, det var jernbanejordbæra.
Så er det kjøkjegardsjordbæra. Den blomstrer og knopper seg på glømte graver, og når sola og jorda har lagt god-sia tel, røddmer det bortover små attgrodde tuer. Her rår itte jernbaneloven. Men bæra får stå ifred.
- Ingen ska plukke jordbær på kjørkjegar’n. Vi ska ha respekt for dauen.

Så har vi bæra opp i grustaket. Der den store ormen ligg og steike seg i solvarmen med jordbærlende tel alle sider. Men di får itte onga lov å gå, hvis ormen kjæm og stikk dom så kain dom døy.. Det var  ei jente som tråkte rett på hugue på en orm opp i grustaket og da svingte ormen seg oppover leggen hennes som en korketrekker.
Å – det er så mye rart med villjordbær.
Så mye vondt, og ulovlig og syndig.

Men så kjæm blåbæra etterpå da, heldigvis.


Litteratur:

Bygd og by i Norge: Akershus Redaktør H. Chr. Mamen.  
Gyldendal Norsk Forlag. 1981.
Terje Christensen: Gjerpen bygds historie bnd. 2. Skien kommune 1978.
Torfinn Skard: Hagebruk og gartneri i Norge. En historisk undersøkelse
fram til omkring 1950.
Norges almenvitenskapelige forskningsråd. 1963.
Ascehougs og Gyldendals STORE NORSKE LEKSIKON
Edvin Kile: Statens Småbrukslærerskole, Sem i Asker 1915 – 1963.
Norges Sivilagronomlag. 1974.
Bjørg Gullbekk Bjørgo: Mattradisjoner i Valdres.
Valdrearv Nr. 4. 1999.
Lloyd Granlund og Tore Brønner: Dampskiostrafikken på Askerlandet
1850 – 1950. Båter med bær, bønder og byfolk.
Asker og Bærum Historielag. 1983.